Foto: fra åpne kilder
Psykologer påpeker at barn oppfatter intonasjon og emosjonelle signaler lenge før de begynner å forstå ord
Å velge navn til et barn er et av de mest intime og symbolske øyeblikkene i en families liv. Det kan være en hyllest, et tegn på takknemlighet eller begynnelsen på en ny familiehistorie. Men hva når valget blir en kilde til skjulte konflikter og emosjonelt press fra de nærmeste? Det er akkurat den situasjonen The Washington Post nylig tok opp i sin rådgivningsspalte, og belyste et problem som mange familier faktisk er kjent med: passiv aggresjon forkledd som «vitser», «minner» eller «personlig fiendskap».
Ved første øyekast kan motvilje mot barnebarnas navn se ut som en harmløs subjektiv reaksjon, men regelmessige negative assosiasjoner, gjentatte historier fra fortiden og en hånlig tone handler ikke lenger om smak. Det handler om atferd som har et formål og konsekvenser.
Psykologer påpeker at barn oppfatter intonasjon og emosjonelle signaler lenge før de forstår ord. Selv om barnet ennå ikke forstår betydningen av det som blir sagt, er stemningen av devaluering festet på et kroppslig og følelsesmessig nivå.
Skjult aggresjon som en form for kontroll
I slike familiekonflikter handler det ofte ikke om et barn eller et navn. Det handler om makt og grenser. Når en eldre slektning tillater seg å vise forakt for foreldrenes valg, særlig selektivt, i nærvær av bare én av partene – kan dette være en form for passiv aggresjon.
- Hvis atferden endrer seg avhengig av hvem som er til stede, er den bevisst;
- hvis kommentarene stopper først etter direkte samtale, fungerer ikke ignorering;
- hvis den ene forelderen er ukomfortabel, men den andre tilbyr seg å «bære over med det», forsterkes problemet.
Hvorfor «bare å ignorere det» ikke er svaret
Ideen om å ignorere virker ofte fredsskapende, men i virkeligheten flytter den ansvaret over på den som er fornærmet. Uuttalte klager hoper seg opp i familien, og passiv aggresjon har en tendens til å forsterke seg i stedet for å forsvinne.
Når den ene parten bagatelliserer problemet, kan det dessuten oppfattes som mangel på støtte. Og i barnerelaterte spørsmål er foreldrenes samhold avgjørende.
Sunn grense
Kjærligheten til barnebarna fratar oss ikke ansvaret for våre egne ord og ytringer. Slektskap gir ikke overbærenhet for nedvurdering eller latterliggjøring, selv ikke i det skjulte. I slike situasjoner må man gjøre det:
- klart og tydelig markere uakseptabel atferd i stedet for å diskutere motiver;
- Snakk om konsekvenser i stedet for trusler;
- opptre som et samlet foreldreteam;
- Husk at det å beskytte barnets følelsesmessige rom ikke er et ultimatum, men et ansvar.
Å endre familiereglene betyr ikke å ødelegge relasjoner. Det er ofte den eneste måten å gjøre dem sunne på. Å nekte å finne seg i passiv aggresjon er ikke konflikt, men modenhet. Barnets navn er bare en unnskyldning. Det egentlige spørsmålet ligger alltid dypere, nemlig om foreldre har rett til å få sine beslutninger respektert. I en sunn familie er svaret alltid ja.
